Øyvind

Deler eit vakker, trygt og trist dikt om vesleguten si siste stund.
Det er skrive av Laila Dåvøy, som var sjukepleiaren som fekk fylgja han det siste stykket.

Kvifor eg deler dette?
Fordi det er så vakkert - så trygt om noko som var så vondt, og fordi det handlar om MENNESKEVERD og tryggleik i møte med døden!
Vi er så takksame for at det var nett Laila som "bar" vesleguten vår over grensa.

Tenk at ho, 36 år etter det skjedde, kunne skriva dette, og ville dela det med oss! 
Eg har fått lov å dela det!

Takk gode Laila! 
Diktet heiter Øyvind!

Øyvind

Du lå trygt i armene mine

Du vakre og syke gutt
Du lukket øynene dine
Jeg ante at snart var det slutt

Du lå der så stille og rolig
Så avslappet i min favn
Det slo meg at jeg trolig
Fikk bære deg trygt i havn

En tåre kom langsomt ned kinnet
Var den et tegn fra deg
Ville du gi meg et minne
Si at nå drar jeg i vei

Tåren var blank den var vakker
Den var ikke vond den var god
Jeg glemmer den aldri og takker
For at jeg var der og forstod

Jeg lærte at livet må leves
På godt og på vondt slik det er
Og intet liv leves forgjeves
Gir glede til de vi har kjær

Ditt liv ble så kort her i verden
Men nå er du evig og fri
Til himmelen gikk siste ferden
Til han som kan alle befri

Laila Dåvøy – 13.10.17