Spara på krefter ?

"Du kan ikke spare på ungdommens krefter
og ha dem til senere år." skriv Arne Paashe Aasen i diktet "Til ungdommen".
Kloke og sanne ord, vil eg vel meina.

Spørsmålet mitt i kveld blir; 
Kan det sparast på "pensjonistdommens" (nytt ord - vegrar med for å bruka alderdommens) krefter?
Det er det eg tenkjer på i kveld - på sjølvaste Olsokkvelden!
Eg set nemmeleg heime i stolen min i staden for å reisa på Fjon på olsokfeiring slik eg pleier gjera. Husbonden reiste åleine.

Så set eg her og filosoferar over om eg er heime fordi eg er trøytt etter mange aktive dagar på gjenbruksbutikken denne veka, pluss slåttearbeid heime i går - eller om eg set her for å spara på krefter til 70-årsfeiring i morgon kveld, og feriestart på søndag.

Set eg heime fordi eg er trøytt, eller fordi eg sparar på kreftene?
Det er det eg skal skriva meg fram til eit svar på i kveld.

Fornuften og kroppen seier eg er trøytt i kveld. Det er ikkje latkvinnes jobb å leva som gjenbrukt!
Tunge kassar, møblar, prating, nesten ikkje tid til mat - slik går gjenbruksdagen. Det er ein fryd!

Men trøytt blir eg.
Så kjem spørsmåla; blir eg trøytt fordi eg ikkje er god nok til å spara på kreftene, eller fordi eg brukar dei?
Går det an å spara på kreftene til "senere år" for oss opp i åra når det ikkje er mogeleg for ungdommen ?

Nei Kari, du veit svaret!
Du kan ikkje spara på kreftene - "problemet" er berre at batteriet tek til å bli gamalt, og du må liggja lenger "på lading". Du må faktisk akseptera det!
Så enkelt, Kari - det er faktisk ikkje synd på deg, frisk, aktiv og heldig som du er!

PS- Eg skulle jo skrive eit seriøst innlegg om Olsok - men det får bli ein annan gong!

Tre og Bibelord

Skogen betyr mykje for meg. Vi har den tett innpå oss. Ofte går eg i den, og stundom skriv eg om den.
I kveld deler eg eit dikt som sto i bønneboka vår i dag. Synes det var fint!
Det er skrive av Oskar Stein Bjørlykke, og det passa fint til mine bøner. tankar og filosoferingar.

Trær

Herre, det er veldig mange rare ord. Ikke minst
i Bibelen. De står der som store trær.
Selvsagte, men likevel på en måte ubegripelige.

Rettferdigheten det er en stor furu, jeg kan
støtte meg mot den og se rett opp til Himmelen.

Nåde er et bøketre. Veldig og bredt.
Jeg kan stå under det, i sol og vind og regn.

Håp er en asp. Den står skjelvende og skimrer
i hvit og stille glede.

Kjærligheten trodde jeg først var en eksotisk plante,
en palme, et fikentre eller noe veldig sjeldent noe.
Men så er det jo gran. Og jeg vet at det finnes enorme skoger av gran.

Herre, takk for at vi
skal få leve i skogen
av dine ord.

Blandingsved

Eldgamle seljer i løemuren, rotvelta granar, older, hegg, osp, hassel og meire til etter vinterstormar, må ryddast og bli til ved - Svært mykje ved. Husbonden har hatt ufatteleg mykje arbeid i vinter, og vi har god ved i lang tid. Blandingsved er ein god ting - den utfyller kvarandre  (nett slik som vi ulike menneskeskapningar gjer det.)
Meg er det ikkje mykje hjelp i, men eg stablar litt i ny og ne, og erfarer at det er vanskeleg å få beine fine stablar av slik ryddeskog. Det er visst litt ære i fine vedala. Det får så vera, berre det står!
Og så gjer eg noko så unyttig som å bruka tid på å skriva litt om vedstabling av blandingsved. Forstå det den som kan, og les den som vil!

Blandingsved
Det blir ikkje kunstverk av blandingsved
kreksete, krokete blandingsved
prøv den som vil
prøv å få til
snorbeine stablar av blandingsved

Det luktar 'kje bjørk av blandingsved
kreksete, krokete blandingsved
og ti sortar minst
av trea som finns
gjev krokete stablar av blandingsved

Det luktar god skog av blandingsved
kreksete, krokete blandingsved
men om lukta er god
og laet mitt sto
blir det krokete stablar av blandingsved

Det blir ikkje kunstverk av blandingsved
kreksete, krokete blandingsved
om det tærer på æra
skal laet få vera
det blir varme av kreksete blandingsved