Ei lita søndagspreik

Eg har nett høyrt radiogudstenesta. Eit godt alternativ når eg ikkje kjem meg på gudsteneste. I dag vart de lese m.a. denne setningen: "Eg kjenner mine og mine kjenner meg".

Dette er ein god tekst. Handlar om å vera kjent med, og bli kjent av den Gode gjetaren! Om tanken er alt for stor, så trur eg likevel han kjenner meg og alle skapningar. Etter eit rimeleg langt liv der tru og erfaring av gudsnærvær har prega meg, trur eg også eg har litt kjennskap til gjetaren. Men eg vaktar meg vel for å sei at eg kjenner djupna i trua på, og livet med Den Almektige. Likevel kjenner eg han godt nok til å bli værande i flokken hans. Men eg blir også stadig driven av ei tilbakevendande utfordring når eg høyrer denne setninga, og ofte må eg venda meg til gjetaren med desse orda: "Du seier du kjenner meg du gode gjetar, og eg får kjenna deg. Takk for det, det er godt for meg! Takk for tryggleik og kjensle av å høyra til. Men, du gjetar du som kjenner meg, og som eg får kjenna - det er då så mange som ikkje kjenner deg, kva gjer du med det?"

Eg kjenner gjetaren så godt at eg veit svaret, han ber nemmeleg oss som kjenner til, å gjera kjent! Gjera kjent og tilby plass i den Gode gjetaren sin flokk! Det er faktisk plass til alle på beiteområdet hans, mange fleire må få del i dette. Livet blir annleis på dei beitemarkene enn utanfor.

Difor er eg med misjonen - eg kjenner meg driven av det å vera kjent av Den gode gjetaren, og eg kjenner meg driven av det gode kjennskapet eg har til Han.

Dette vart mi enkle søndagspreik i dag. God søndag!!

Biletet er av Amdam og det heng i stova vår!