facebook

"Hei, og kjekt å sjå at dei gamle også inntek facebook, mammo er der og". Slike meldingar gler ei gamal dame og ny facebookar..

Ja, eg er på facebook!! Kvifor ? Tja, her er nokre grunnar:

1. Fordi eg hadde ungdomar heime i sommar som fiksa det for meg

2. Fordi eg synes det såg spennande ut

3. Fordi eg får kontakt med unge

4. Fordi eg likar kjappe meldingar

5. Fordi eg er det vi på strilamål kallar for "forveten"

Eg veit ikkje heilt kva eg har gjeve meg i kast med, men det gjer ikkje noko. Det er faktisk ganske facinerande å bli kjent med nye kommunikasjonsmåtar, og eg har tenkt å ha datamaskina med meg på gamleheimen og difor må eg følgja med.

Men altså - vi har fantastiske muligheter til å ha kontakt med kvarandre, og eg treng det.
Eg treng å kjenna at eg høyrer saman med andre, og no har eg prøvd meg på ein ny metode. Men eg treng også den gode, lange samtalen om liv, tru, sorger og gleder. Eg treng friske diskusjonar over kaffikoppen, i møte og i telefonen. Eg treng å lytta til andre sine meiningar og erfaringar, det er livslærdom i det. Om eg treng facebook er eg meir usikker på, men du verden så kjekt det er å oppleva at vaksne "Masfjordungar" "tanteungar" eller andre unge (og etter kvart eldre), spør om eg vil vera venner med dei.. Eg trur kanskje at eg etter kvart ser at eg "treng" også denne kontakforma - kven veit???